Jeg traff bunnen ..

I mange år har jeg hatt et veldig usunt syn på kroppen min. Den var aldri bra nok, aldri fin nok, aldri tynn nok. Ingenting var bra nok. Uansett hvor mye jeg trente eller hvor lite jeg spiste så var det ikke bra nok. Jeg var fremdeles gigantisk i mine øyne. Alle jenter har nok på et eller annet punkt i livet følt dette på kroppen. Pga sporten jeg drev med, så var jeg vandt til å se syltynne jenter som klagde over vekten sin og sine såkalte valker. De hadde kroppene til små barn og jeg gikk rundt som en valross. Egentlig var jeg helt normal for min alder, men jeg kunne ikke se det selv. Alle andre var jo så tynne, så hvorfor var ikke jeg det? Jeg begynte å trene mer og mer, bygde meg sterkere. En liten periode hjalp dette på selvtilliten, men ikke for lenge. Kort tid etter sto ungdomsskolen for tur og utseende kunne ikke vært mer viktig enn da! Jeg fortsatte å trene intenst, men minsket sakte matinntaket mitt.

Jeg kan med hånda på hjeret si at 2009 må ha vært mitt lavpunkt, om jeg kan kalle det for det. Jeg var på mitt tynneste, men samtidig mitt sterkeste. Jeg var full av muskler, men tom for mat. Jeg trente hver dag, jeg spiste så å si ingenting og jeg var T Y N N! Jeg var ikke sykelig tynn eller noe, men for kroppen og benbygningen min å være så var jeg tynn. Jeg begynte å skremme foreldrene mine med hvordan jeg holdt på. De tvang meg til å spise, men det gjorde bare at jeg kun spiste når de så og ikke noe ellers. Så kom kyssesyken og jeg kunne ikke trene, og fikk ikke i meg mat. All energien ble på en måte sugd ut av meg. Alt jeg gjorde var å sitte stille og se livet passere foran øynene mine, og det var ingenting jeg gjorde for å forhindre det. Jeg synes virkelig synd på de rundt meg på det punktet. Den livlige, energifulle jenta de hadde kjent i så mange år var borte, og et livløst gjenferd hadde tatt plassen hennes.

Så møtte jeg Kristoffer i 2010 og jeg tror han reddet meg. Jeg hadde et så usunt syn på meg selv at det gjorde vondt. Forsiktig og tålmodig hjalp han meg med å innse at den personen jeg var, var mer enn god nok. Han klarte å overbevise meg om at det jeg så i speilet ikke var det alle andre så. Han klarte å tenne flammen i meg igjen. Han dro meg ut av mørket og inn i lyset. Han, gode venner og en fantastisk familie klarte endelig å få meg opp på to bein igjen. Jeg kunne stå støtt og tro på at uteseende mitt var bra slik det var. Jeg begynte å få selvtillit og plutselig var ikke livet så ille likevel. Jeg begynte å involvere meg igjen. Strakk hånden ut til gamle og nye venner, familie jeg hadde trukket meg bort fra og viste at den gamle meg var tilbake.

Det å se tilbake på den tiden sårer meg. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Hvem var den jenta jeg strevet så hardt etter å være? Hvorfor kunne jeg ikke se at jeg faktisk var bra nok? Hvorfor var det så viktig å bli tynnere? Jeg var fin akkurat slik jeg var, jeg hadde ikke trengt å gjøre noe. Det er noe jeg har sett i ettertid. Det er vel derfor det heter etterpåklokskap? Det er spesielt vondt å prate med moren min om denne perioden. Jeg hadde et helt forferdelig år i 2009, men jeg tror mamma hadde det værre. Hun så den sprudlende lille jenta si skli bort mens hun ikke kunne gjøre noe. Jeg lot henne ikke slippe til. Alt hun sa var bare dumt, teit eller bare feil. Jeg nektet å høre på henne.

Jeg ser nå på meg selv på en sunn måte. Jeg spiser den maten jeg ønsker å spise, uten å tenke for mye på konsekvensene. Jeg har lagt på meg en del (mye er vel kanskje mer riktig å si) og jeg har fått en sunn kropp. Jeg jobber må med å trene meg opp til den styrken jeg hadde før, men uten å slutte å spise. Jeg vil beholde formene mine, jeg vil fremdeles være meg! Jeg bare vil ha en slitt strammere og sterkere kropp. Jeg trener ikke lengre for å bli tynnere og "finere", jeg trener fordi det er sunt for kroppen min. Jeg trener for meg, ikke for alle andre. Folk kan mene hva de vil om meg, jeg vet hvem jeg er. Ingen kan ta det fra meg!

 

- Annika

4 kommentarer

Postet av: Tonje Lenore
Dato: 19.07.2012 Klokken: 21:58 - http://selgerotter.blogg.no


Sterkt og flott innlegg, det var godt du klarte å se på deg selv med et annet syn, og det er godt gjort det du har klart, er ikke alle som klarer det!

Du burde være stolt av deg selv som har klart å komme tilbake, og du har jo en flott kropp som du kan skryte av :)
Postet av: Iselin
Dato: 20.07.2012 Klokken: 10:22 - http://iiselin.blogg.no


Du er utrolig fin!
Postet av: Henriette<3
Dato: 20.07.2012 Klokken: 12:26 - http://dansefriik.blogg.no


Du er kjempe pen :) bra skrevet!
Postet av: Janne, kommenterer tilbake
Dato: 20.07.2012 Klokken: 12:39 - http://holdingonadream.blogg.no


Godt å høre at du trener for din egen del og ikke for å se bra ut. Du ser forresten kjempe flott ut slik som du er nå :D

Skriv en ny kommentar