januar 2012

NERadio - Tance, Dance og Techno!


http://www.neradio.se/



Når jeg gikk på ungdomsskolen var jeg avhengig av denne radiokanalen, men av en eller annen grunn så stoppet jeg å høre på den. Fant den frem igjen i dag og kjenner at det er godt å ha den tilbake. Kommer trolig til å høre på den konstant fremover! På mobilen, på macen - overalt!

Om du ikke har vært innom den før og du liker musikk med litt fart må du prøve! Her får du det siste innen trance, dance og techno.

Prøv det en gang og du er hekta :-D

 

 Annika 

det kommer snart

Vi tenkte å ha en konkurranse her på bloggen, hørtes det fristende ut?

følg med, så kommer det noe snart.

Vi blogges, Annika og Sarah.



Annika sjokkerer med å leke husmor!

Jeg tror jeg begynner å bli syk, for når jeg våknet i dag var det første jeg tenke "På tide å rydde rommet". Hva har jeg gjort i dag? Jo, jeg har rydder og ryddet og sortert alt jeg kan sortere. Når alt jeg ryddet og satt på plass skal jeg ned å hente støvsugeren og fikse rommet mitt. Tror jeg skal tørke litt støv også.

Jeg er helt sjokkert over meg selv. Jeg er et prakteksempel på en rotekopp og i dag har jeg vært husmor .. Merkelig følelse.


Flink eller hva? Nå kan jeg se HELE gulvet mitt uten noe som helst støv! Ikke dårlig altså! Nå skal jeg sortere og rydde alt av klær + alt jeg har av dill dall som jeg plukket opp fra gulvet. Det er ikke rent lite kan jeg fortelle dere. Er så vidt jeg kan sitte i senga pga alt jeg har lagt der.

Dere får ønske meg lykke til for det er fremdeles masse å gjøre. Klesskapet får jeg vente med en liten stund, siden resten av rommet har tatt så lang tid.

 Annika 

Annika - du nydelige stjerna mi


Min nydelige og gode Annika. Jeg setter så stor pris på deg og vårt vennskap. Vårt vennskap har opplevd mye vondt og mye godt det, og jeg er så glad for at uansett hvor hardt vi to har krangla så har vi funnet tilbake til hverandre. Og jeg mener at vårt vennskap har blitt mye sterkere på det, vi vet hvor vi har hverandre, og tviler aldri på hverandre selom vi ikke prater sammen på en god stund.

Du min lille rare søte jente, du har så mye rart for deg inni mellom, ting jeg ikke skjønner meg på men bare gjør sånn at latteren og smilet mitt blir godt plassert der det skal være. Du er jo en solstråle, du smiler og er glad hele tiden. Jeg vet at jeg kan komme til deg, uansett hva det er, og du skal vite at du kan komme til meg også.

Jeg skal alltid være der for deg. Du er en omtenksom person, så god, snill, morsom, herlig, rett og slett god tvers igjennom. Du bringer så mye glede i alle dine venners hverdag, der du tusler rundt på denne jord og smiler og ler. Du er alltid blid og hyggelig, og som regel slår du til med ett gullkorn.

Jeg har aldri møtt en person som viser så mye omtanke for vennene sine som du, du er unik. Du setter alltid vennene dine fram for deg selv, du gjør alt du kan for at alle dine venner skal bli fornøyd. Du har mye hjertevarme som du deler fort med mennesker.

Du vil alltid være viktig for meg, du vil alltid være en av mine bestevenner selom vi ikke r sammen hverdag eller prater sammen hverdag, men når vi møtes kan jeg fortelle deg uten at det blir dumt. Du vil alltid være en viktig del av livet mitt. Jeg er utrolig glad i deg Annika, og vit at jeg ikke vandrer bak deg, ikke foran deg men rett ved siden av deg hele veien.

vi blogges, Sarah.





 

Sarah, Sarah, Sarah - Min kjære søte Sarah!


Jeg og Sarah har vært venner siden barneskolen og har klart å komme oss gjennom masse drama. Jeg mener at mye av det har gjort oss sterkere og at vi er bedre personer pga det!

Jeg skulle virkelig ønske at du så den jenta jeg ser hver eneste gang. Den herlige jenta som alltid smiler og lyser opp dagen min. Den snille jenta som passer på og beskytter dine venner. Det vakre fjeset ditt og det nydligste smilet! Jeg skulle virkelig ønske du så hvor herlig du er! Hvor pen og søt du er!
Jeg har alltid satt pris på deg, Sarah. Du har alltid vært et stort forbilde for meg! Du har alltid hatt et slikt stort hjerte og du har alltid vært villig til å dele din varme med alle. Du er godtroende og kjærlig, og du beskytter dine nærmeste med dine beste våpen. Du har alltid vært der for meg, uansett situasjon. Selv når vi krangler, vet jeg at jeg kan ringe deg og få hjelp. Jeg er virkelig glad for at jeg har deg som venn! Du er uerstatterlig!
Jeg er glad i deg, vennen min!

Annika  

Hvem er Annika?


7. juni 1993 kom da lille meg til verden. Jeg var en søt liten jente med knall rødt hår som strittet til alle kanter. Jeg har en storebror som er 2 år eldre enn meg. Helt siden jeg var liten har han alltid vært veldig overbeskyttende ovenfor meg. Det er noe jeg sjeldent satte pris på, i og med at jeg ville ha litt plass for meg selv. Men han var god å ha når jeg hadde det kjiipt på skolen eller en venninne hadde vært "teit". Han hjalp meg alltid og jeg trengte aldri å spørre 2 ganger. Slik er det egentlig fremdeles. Tror aldri jeg noen gang har sagt at jeg har satt pris på det. Jeg har alltid gitt uttrykk for at jeg missliker han på det sterkeste og at jeg ikke kunne fordra han. (I know, kjempe slemt! Slem, slem Annika). Men det er bare fordi vi er søsken. Vi krangler og i tenåringsperoden hater vi hverandre. Slik er det bare. Nå som han har flyttet ut og vi ikke ser hverandre 24/7, er han mye lettere å håndtere og vi kommer mer overens. Vi kan prate sivilisert og gjøre hverandre tjenester. Jeg håper vi kan få et godt søskenforhold når vi blir eldre (slik som kjæresten min og hans søster), for jeg tror innerst inne at jeg alltid vil trenge storebroren min.

Helt siden jeg var liten har jeg alltid hatt en lidenskap for dans. Danse "karrieren" startet allerede når jeg var 4 år gammel. Da tok eg mitt første dansekurs innen selvskapsdans eller pardans om du vil. Jeg syntes det var kjempe gøy og holdt på med det i noen år. Når jeg var rundt 7 eller 8 år begynte interessen for noe kulere å dukke opp. Det var da jeg ble meldt på mitt første freestyle discojazz kurs og jeg var hekta fra første time! Helt siden da har jeg danset og danset og danset. I starten danset jeg bare for å ha det gøy, tok ingenting seriøst og var vel ikke helt med. Når jeg ble rundt 11 eller 12 år begynte jeg å fokusere mer på dansen. Jeg begynte å trene mer fokusert, tok privattimer og jobbet rett og slett hardere. Det visste seg å lønne seg, for etterhvert som jeg jobbet kom resultatene. Det eneste problemet var at jeg jobbet feil. Jeg fikk min første strekk (flere steder i høyre lår), når jeg var 13 år. Jeg kunne ikke danse på nesten 6 mnd og det var helt forferdelig. Hver gang jeg hørte en freestyle-sang var jeg på gråten, hver gang jeg møtte en annen danser var jeg grønn av sjalusi. Når strekken endelig var over, trodde jeg, begynte jeg å jobbe hardt igjen. Dette resulterte i at jeg dro opp strekken igjen og ble borte en stund til. Siden den gang har jeg holdt det gående med skader. Jeg har skadet alt fra ankler til skuldre til hofter og rygg. Hele kroppen er i ubalanse og det merket jeg etterhvert som årene gikk. Vinteren 2010 / 2011, gikk jeg til en fysioterapaut for å sjekke hoftene og ryggen min, siden de hadde plaget meg så lenge. Der fant jeg ut at jeg hadde overtøyd ryggen og hoftene. Jeg hadde i tillegg fått bestennelse i muskelfestene. I løpet av behandlingen jeg har fått, har fysioterapauten min funnet ut at jeg har hypermobile ledd. (Vil du lese mer om det, trykk HER). Selv om det var tøft å innse at dansekarrieren var over for godt, klarte jeg å komme meg gjennom det pga elevene mine. Jeg har mitt egent dansekurs på Sissel's Dans, her i Drammen hvor jeg har nybegynnere fra 12-16 år. Gjennom dem, kan jeg leve drømmen jeg aldri fikk opplevd selv.
Jeg har alltid vært en aktiv jente, og det kommer vel klart frem i historien over. Derfor kommer det nok ikke som et sjokk at jeg ble knust da jeg i 2009 fant ut at jeg hadde Mononukleose / kyssesyken. Jeg hadde hatt den i nesten et halvt år før vi oppdagen den. Heldigvis hadde jeg ikke smittet noen og jeg fikk ikke for store plager mens jeg hadde sykdommen. Plagene kom først i ettertid. Jeg slet med psyken i lang tid etterpå. Jeg fikk angst for å gå ut av døra, jeg slet med å forholde meg til tid og dette første til at jeg isolerte meg selv. På den tiden visste ikke mamma eller pappa om hva jeg følte eller hvordan jeg hadde det, rett og slett fordi jeg ikke klarte å sette ord på det. De ble så bekymret tilslutt at de sendte meg til en psykolog. Jeg ble tatt godt i mot, men når jeg fortalte min histore og fortalte hva jeg slet med, visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Jeg ble da sendt videre til bupa. Der fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Jeg stratet hos henne i februar / mars, tror jeg og hadde timer hos henne hver eneste uke en periode. Eneste gangene jeg gikk ut av huset på den perioden, var når jeg dro til henne. (Så første halvdel av 10.klasse gikk til mononukleose, og andre halvdel gikk til angsten .. Dermed fikk jeg ikke gått 10.klasse som alle andre). Ettersom mamma og pappa ikke ville at jeg skulle henge etter og måtte ta 10.klasse på nytt, gjorde vi en avtale med ungdomsskolen min om at jeg fikk hjemmeundervisning 1 eller 2 ganger i uka. Jeg fikk undervisning i norsk, engelsk og matte. Jeg hadde alle mine tentamener hjemme i min egen stue. Etter så lang tid inne, begynte huset å lukte og føles som et sykehus. Men jeg tørte ikke å gå ut heller. En eller annen gang nærme sommeren fikk jeg en melding fra bestevenninnen min, som lurte på om jeg ville møte henne og en annen venninne av meg. Det første som slo meg, pga angsten, var at nå skulle dem lure meg ut og banke driten ut av meg. Tenk deg det, 2 av mine bestevenninner og jeg tenkte så dårlig ting om dem. Etter mye oppmuntring fra mamma, gikk jeg med på å møte dem. Vi spiste is og pratet. De overtalte meg til å bli med dem på skolen dagen etter. De lovet at de skulle støtte meg og hvis noen bare så mye som prøvde seg, skulle dem ta dem. Jeg var super heldig som hadde disse vennene da, ellers hadde jeg aldri kommet meg ut igjen. Uten dem ville jeg ikke klart å fortsette et sivilisert liv. Jeg står dem i evig gjeld. Takk!

Etter en hard skolegang, fylt med hard jobbing, mye latter, noe mobbing (3.klasse-9.klasse) og en del skumle saker. Kom jeg meg igjennom grunnskolen. Jeg kom meg på videregående hvor jeg kom i en herlig klasse. Det året brukte jeg på å komme meg inn i skolesystemet igjen og på å jobbe meg inn i det sosiale igjen. De første mnd var tøffe. Foreldrene mine og jeg hadde mange harde stunder gjennom badedøra for å få meg på skolen. Men, jeg kom meg gjennom det og jeg ser på meg selv som en mye sterkere person pga det.

Nå går jeg 2.vgs på media og tror jeg endelig er kommet på rett vei. Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg elsker over alt på jord. Jeg får bra karakterer på skolen. Jeg har en jobb jeg trives i og jeg kan fremdeles danse litt. Jeg har en familie jeg aldri ville klart meg uten og jeg er rett og slett lykkelig med hvordan livet mitt har blitt. Jeg ville ikke byttet det bort for noe i verden!

That's the story about me ..